Rampeteguttr xxx homoseksuell gutter

.. Monsteret er en slags klatrende basilisk av alien-opprinnelse, og på et nesten metafysisk eller metaforisk vis er den øgleaktige kjøtt-eteren blitt et melankolsk ikon eller en klovn, rampeteguttr xxx homoseksuell gutter. Det er de ikke. Her er krigsscener og aktivist-observasjoner som gjør at du hele tida har fornemmelsen av å være sextreff trondheim homoseksuell my cams i din egen tid. Filmen "rampeteguttr xxx homoseksuell gutter" i at de løper rundt og skyter i et vedvarende, ballettistisk antiklimaks. Vi skal legge opp blogginga!!! Hvis man begynner å engasjere seg i handlingen, syns synd på noen eller blir sint på noen, er det på tide å lese «Naken lunsj» om igjen. Dette er en søndagsfilm av Fjellräven-format, dette er en film for de som faktisk går på tur til Steinmasselia i fjorten timer og som spiser egensanka sopp etterpå og overlever helt til klokka halv ti da de foretrekker å se en NRK-film.

Homo eskortemenn eldre eskorte

Lopez treffer fiolinspilleren fordi Gud velta sykkelen hans eller noe, og han oppdager at den fargerike tvangssnakkeren har gått på Juilliard, som er en kunstskole for de ekstremt begava. Så engasjerer han seg i hva som skjedde med musikeren — og i løpet av en famlende sosionomisk amatørprosess forsøker den feira skribenten å hjelpe uteliggeren tilbake til et verdig liv i en liten hvitmala leilighet med blått i dassen.

Her tar historien to veier, og jeg vil at du skal sitte ned og kjenne etter om du ikke egentlig lengta etter den eksentriske. Regissør Joe Wright, som laga «Atonement», er best når han drømmer seg vekk med musikken i et by-pastoralt, sentimentalt musikk-mirakel. Han bildelegger den gale strenge-dyrkerens guddommelige Beethoven på en måte som gjør at du i en slags voldtatt overfølsomhet kjenner hva komponisten følte eller tenkte.

Det er kanskje fordi de første møtene mellom velgjøreren og hans offer skaper en forståelse av den gale som er genuint panteistisk eller noe: Han er menneskets enkle, euforiske egentlighet, og han og Beethoven og Gud bor under ei forbanna motorvei-bru, og der applauderer duene med sine vinger og det oppstår en frihet som lyder ble skapt for.

Musikken blir et manifest, de hoggende cello-strøka byr på en aggresjon som jeg aldri opplevde med Ludwig van i en konsertsal. De videreføres da ei bag-lady i Skid Row gjennomfører en eksistensiell monolog som får deg til å føle at William Burroughs har vært på ferde. Da den verbale surrealismen går over i en versjon av Fader Vår som ligger helt på grensa til Armstrongs «What a wonderful world» i «Good morning, Vietnam», føler du i noen lykkestunder at du er med på et estetisk opprør.

Det er ganske stilig. Men dette er en sann historie. Det er fare for at den egentlig bare handler om at det er synd på alle USAs hjemløse, og at det finnes talentfulle folk blant dem. Den handler dessuten om at ikke engang spaltister kan smile bort psykisk sykdom. Men den oppskakende, romantiske påstanden om at Nathaniel Ayers var en engel på jorden, og at Ludwig van Beethoven er de gales talerør, den forsvinner litt i autentisitet.

Lykkelige tårer satt gjemt i øyekrokene gjennom hele filmen. Gå av gårde og opplev to velsigna skuespillere og en musikk uten vegger. Denne norske filmen har jeg ikke sett. Den handler om bilrace, og det er ikke trikken som farer avgårde, filmen handler om en mann med en Mustang. Så kommer dattera på besøk akkurat da han skal være med i et ulovlig race fra topp til bånn i Norge. Filmen er godt likt. Dette er årets tidligste julegave til ektepar som i stedet for å snakke ut om samværets latente dilemmaer graver ned plastflamingoer ved garasjeporten, går på AOFs karaokegrunnkurs eller kjører søndagstur til Haugalandet.

Noen har det kjedeligere. Brad Pitt og Angelina Jolie er antakelig det paret i verden som utsondrer færrest synlige atomer når de er sammen. Mellom Jolie og Pitt eksisterer det tilsynelatende en likegyldighet som kan konkurrere med hva politiske journalister etter valget følte for Fremskrittspartiet. Det mente ting før. At skuespillerne har giftet seg, må være et desperat forsøk på å selge en film der fraværet av kjønnsdrift er så durabelig at skuespillerne kommer til å bli tvangsinnmeldt i Frelsesarmeen.

Jolie spiller karrierekvinne, Pitt spiller karrieremann. De treffer hverandre under idiotiske omstendigheter og har den rystende formen for sex som ellers bare oppleves av elefant-inseminatører. Så oppdager de det forferdelige. For en amerikaner betyr jobben alt, og derfor forsøker paret å tilintetgjøre hverandre, en samlivsform som faktisk ikke er morsom i et Norge der «til døden skiller dere ad» blir tatt bokstavelig av utrolig mange gale nevrotikere.

Filmen består i at de løper rundt og skyter i et vedvarende, ballettistisk antiklimaks. I en vellykka skyteting skal det alltid finnes en skurk. Her mangler ikke bare skurken, men også helten. De to kunne like gjerne ha vært en mosaikk av Tom Berenger. Men de celebrifile vil ha det kjekt.

To veldig forskjellige menn havner på byen sammen og våkner i hverandres kropp. Ikke i det hele tatt. En slags tidsreise til tallet da guttunge plutselig får kroppen til Tom Hanks og Jodie Foster nettopp var blitt mor si. Skuespillerne her er Ryan Reynolds og Jason Bateman.

På norsk het filmen «Hvis jeg var deg». Den er rånete og rå og på grensen til det lattervekkende, men sommeren var langvarig dette året og behovet for alvor har sunket til nivå. Filmen starter som en katastrofe-thriller fra syttitallet. Bildene er litt kvasse i fargene, fly-borderne har fjernsynsfjes og presenteres på den litt innlatende, lett-intimiserende måten som den gang sjangeren var ung. For at vi skal skjønne hvem filmen slekter på, finnes til og med en scene der en slange bukter seg oppover midtgangen med et tilnærma Haisommer-tema bak seg.

Etter hvert bygger «Snakes on a plane» seg opp til å bli et verktøy for tidstilpasset spenningsskrekk, og fordi starten av et millennium alltid er litt skremmende du skulle sett hva de gjorde i , inneholder filmen oppskrudde effekter som at slanger angriper inne i øynene til folk og sluker hele peniser.

De gjorde ikke det før. Handlingen følger mellomsjiktets regler om småtjafsete semuljeskurker. For å få til det fyller han et rutefly med slanger og utsetter dem for opphissende feromoner. Når slanger blir kåte, stivner de ikke, de kryper og krafser og angriper alt som kan fylle et flysete. Slakten starter med katten og flytter seg ifølge grøsser-reglene til de som har sex på do.

Før du vet ordet av det er flykapteinen død — og seinere i filmen ryker annenpiloten også. To måter å se «OId school» på:. Dette er en kompis-feiring av klassikeren «Animal house» , der innehaverne av ufint college-broderskap kjempet for sitt hus. Man kan også oppfatte filmen som et forsøk på å etterlikne American Pie-filmenes puerile populisme og overføre den til de generasjonene som egentlig trenger denne formen for oppmuntringer: Menn som nettopp fikk sin første valk og savner russetida.

I «Old school» samler tre sjelelig ubemidla førtiåringer i trettiårsalderen seg til utenomekteskapelig drikking.

De oppretter et broderskap i collegehus og tiltrekker seg dunlette skolekyllinger i ginsengensere. Alle tre går rundt med tunga ut av munnen slik Storeulv av og til gjør, og seksuelt og alkoholisk belasta humor trykkes tungt ut av forstoppa forfatterhjerner. Det er ikke veldig morsomt. Det feige manuset samler seg til selvkritikk til slutt etter samme prinsipp som når en fjortenbarnsfar avslutter firedagersfylla med å gi flaskepanten til Frelsesarmeen. Hva er det med Ryan Gosling som gjør at kvinner tror de ser noe fint?

Gutten preserverer et frossent ansiktsuttrykk som om han er redd for at bevegelse er usexy, Han hører hjemme i kategorien Clooney-kløner: Dette forførerfjeset funka i den forrige filmen, ikke fader om jeg forandrer det.

Jeg vil se ut som mannen som fant G-punktet og kalte det Amerika. I «Crazy stupid love» spiller han en dresskledd utelivs-sjekker. Forføreriet består i å ydmyke kvinner, noe som egentlig er Vince Vaughns spesialområde. Overraskende nok treffer han den friske fantajentå som får ham til å bli en inderlig forelska familiemann. Nei, jeg har ikke funnet på denne handlingen for å være ekkel. Den er der helt av seg selv. Den stadig lile forvirra Steve Carell er gift med Julianne Moore inntil hun har sex med Kevin Bacon, antakelig i en slags lavkarbo-fanatisme.

Inn i den nedbrutte mannens liv kommer Gosling som penisfuhrernes ironman og han lærer bort latterlige klær sånn at Carell ser ut som kul advokat på bar. Han har en søt gutt på tretten år som sier «asshole» på skolen og forårsaker en kulturkrise som de skjønner i Afghanistan.

Emma Stone spiller som ei Bratz-dokke. Jeg kan skjønne at slitne folk hygger seg med teite ting. Jeg kan ikke skjønne at de faller for den gamle svindelen om trusesniken som blir helbredet. Sikksakksmil for Tom Cruise. Cruise skal prøve lykken og får møte livsfilosofen og super-bartenderen Bryan Brown, og dermed lærer han alt som skal til for å servere drinker.

Elisabeth Shue som siden er blitt berømt for «Leaving Las Vegas» er den koselige lille jenta han også treffer. Jennifer Aniston er faktisk interessert, men etter en buddhistisk orgasme går hun rett tilbake til yoga-venninnene med flaska. Det er ikke det at jeg ikke respekterer kvinner. Jeg syns bare ikke de skal lage filmer for dem. Denne filmen burde vært kalt «Kvinner som løper etter menn slik bikkjer løper etter pinner i postbiler og tjukke folk løper etter vafler».

Den kunne også vært kalt «Menn som snakker som Oprah og tenker på Aloe vera-krem på håndbaken og anklene når de burde fantasere om svett hud og svimeslåtte stønn». Filmen var antakelig ganske trivelig i cirka halvannen time, men så kom jeg på at jeg var nødt til å sjekke om barnetoget går i Avaldsnesgata eller Wessels gate i år, og så måtte jeg gå.

I denne filmen kysser menn og kvinner hverandre slik folk med alvorlig høydeskrekk vandrer på skyskraper-gesimser. Fram til jeg gikk snakket kvinner stort sett om hvordan man skal få menn til å ringe tilbake og deretter gifte seg, som om de var med i en litt spesiell skiskytter-stafett der poenget var å felle fyrer som fniser.

Ginnifer Goodwin var uforståelig og masochistisk opphengt i Kevin Connolly, som ser ut som et Fedex-bud og snakker som et Hannah Montana-ekorn. Jennifer Aniston dumpet den gifte-uferdige Ben Affleck. Scarlett Johansson vil ikke ha ekornfyren, hun vil ha den gifte kassakø-mannen til Jennifer Connelly.

Drew Barrymore ser ut som ei dame som dekorerer kakebokser, og så dukket Kris Kristofferson opp — hei, kan noen få den mannen ut derfra før de siste sædcellene hans tørker. I Aftenbladets kulturavdeling var vi onsdag fire menn som ikke klarte å skru på tv-en for å se på ski-VM, og det skyldes antakelig Regissøren Ken Kwapis er en tv-fyr «The office» som tror at kinogjengere har den samme formen for papp-hjerner som fjernsynsserie-kikkere.

Vi har fått en ny Rambo, og vi har fått en ny verdenssjef i actionfilm. Men den våpenglade redneck-romantikken «Shooter» er litt uheldig med lanseringstidspunktet i Norge. Mark Wahlberg er enestående som superharryen Bob Lee Swagger, som etter å ha blitt sveket i Etiopia trekker seg tilbake i en slags buddhistisk granskog sammen med en hund og ei rifle. Obersten Danny Glover kommer reisende på åttitallsvis og vil ha eks-sniperen til å redde presidenten fra et attentat.

Swagger har Seagal-hale og vil egentlig ikke. Det burde han fortsatt med, for hundelik ligger begravd i potetmosen også denne gang, og det varer ikke lenge før tenkelige ting har gått gale, uten at jeg skal røpe for mye om det.

Wahlberg havner på rømmen slik tause handlingsmenn skal, og filmen utvikler seg til en slags rødnakkenes revansj. Ei jente i Kentucky med hårfarge som gamle møbler, en ballistiker med blystemme i Tennessee, biler som aldri kommer til å gå på biodiesel og en taus mann som aldri tilga de som skjøt hunden hans. De er våre folk.

På den andre sida kvitskjorter og grådresser som det lukter svikersvette av og senatorer og investorer og alle andre som heter Tor, men har kalkulator i stedet for hammer. Antoine Fuqua «Tears of the sun», «King Arthur» har laget en actionfilm som kan brukes som lærebok.

Han er blodsprut-ballettenes mester, og han kan holde fart og alvor og logikk på en handling uten hemninger. Men lanseringen i Norge er ubehagelig. Da helten går inn i et rom og massakrerer alle der med kaldt blod, får du et øyeblikk en fornemmelse av tvilsom underholdning. Arnold Schwarzeneggers første ansiktsuttrykk kom sammen med Vanessa Williams. Det var en rørende begivenhet. Da jeg så Schwarzenegger- strevinga «Eraser» i august , hemmet av forbigående tung pust og oppgitte sommerminner, syntes jeg den så ut som et halvferdig effekt-stunt.

Det hadde jeg forsåvidt rett i. På TV virker filmen bedre. Kvalitetskravet i egne stuer er ikke så høyt bare se på hva folk har på seg og hva de spiser. Man tar telefonen, slipper ut katten, setter på kaffen, tar telefonen, tar telefonen, henter kaffen, slipper inn katten og oppfører seg generelt med den koma-koselige venteroms-vanligheten som går under navnet familie. Dette ble skrevet for tjue år siden. Legg merke til den søte, gamle setningen «tar telefonen». I den sammenhengen er «Eraser» bra nok.

Bare pass på å legge toalettbesøkene til tre scener: Nazizombisoldater er blitt populære avvikere og løper i bunkers med brølende bamsekjefter. Filmen vandrer så vidt jeg kunne se til Serbia eller noe, der den setter sammen serbisk milits og skotske soldater. Det går ikke så bra, og jeg skjønte aldri hvorfor. Actionscenene likner en ukjent Star Wars-episode med strålevåpen som spruter Vader-rød elektrisitet i natten.

Deretter kommer Hardygutt-boksen som gnistrer i guttebokblått, og vi har flytta oss til et litt rotete ghostbuster-party. Zombiefilmer må ikke ha så kompliserte historiske forklaringer at ikke bare Sarah Palin men også Hadia Tajik ville ha mista tråden like etter fortekstene.

Til gjengjeld er denne lørdagen en ganske vissen affære. Clint Eastwood iført hatt i Det Hvite Hus er OK, og «Pelikanrapporten» er slett ikke ille, men utover det har normalkanalene valgt å legge seg på en demonstrativt uengasjert filmsmak.

Jeg begynner å bl lei de varme nettene. Jeg er egentlig i musevise-modus og vehter på den første snøen. Ed Harris og Clint Eastwood i et sjabby bilde med brødskive og semska jakke. Det fantastiske ved Clint Eastwoods filmer er at de framstår som uventa beskjeder om en sivilisasjon blant de primitive.

Skuespilleren som ble kjent for westernhelten Mannen Uten Navn har skapt seg ett ved å regissere filmer sånn at folk sitter med tårer i auene og filosofi i sinnet mens kruttrøyken driver bort over de nylig avliva «Unforgiven».

Tyvenes konge, spilt av den 67 år gamle regissøren med en knoklete og selvsikker verdighet som gir håp for alle som planlegger innholdsrik livslengde, overværer et makabert tilfelle av konstitusjonell kåthet.

Det fører til at Secret Service på nasjonens vegne er nødt til å skyte ei sint dame midt i den mest stormende utroskap. Den er grei nok. Men filmen blir også en observant liten skildring av en ensomt trengende far og hans paradoksale vennskap med den gode politimannen Ed Harris. Judy Davis spiller nevrotisk rådgiver i Det Hvite Hus og ser ut som definisjonen på vardøgre hetetokter, og det blir i grunnen synd på alle sammen, for menneskene er svake når klokka har passert midnatt og teksten til de forvitra ti bud svinner i forførende innelys.

Det føles virkelig ikke som i går. Veldig kjent og aktet film etter kjent og aktet bok. Handler om oppveksten til to gutter i Kabul og deretter om det voksne livet under Taliban. Så til noe helt annet: Manusforfatter og hovedrolleinnehaver og regissør Jennifer Westfeldt har laget en eksistensielt desperat blogg om seg sjøl og ingenting, og det fører til at skuespillerne ser ut som om de ble tatt til fange av naken keiser for å spille i lystspillet hans.

Westfeldt ser merkelig overflødig ut i sin egen film. Til alt overmål spiller hun mot Adam Scott, som har to venstreansikter og skal forestille en mann med voldsom seksuell suksess sjøl om han til og med ville blitt ignorert av en sulten katt. Det handler om at Westfeldt og Scott er sinnssykt nære kynikervenner som bestemmer seg for at de kan få barn sammen uten kjærlighet. Gjett hvordan det går.

Her skjer alt det gale som du prøver å unngå. Foreldre som skriver sjekk? Folk som har billetter til The Knicks det er som å danse med lyktestolper og paraplyer i regnet? Hvem slapp disse folka inn på fødeavdelingen uten hjernevask? I Massachusetts skriver det merkelige barnet Lucinda sine profetiske tall på en lapp som skal legges i jorden og åpnes 50 år seinere.

Ingen vet at de er visjonærere enn medievitere. Ingen tror egentlig på profetiske tallrekker. Ikke Nicolas Cage heller, før den hørselshemma sønnen hans femti år etter kommer hjem med Lucindas løgnaslapp, og den alkoholisk kveldstriste MIT-professoren oppdager at rabbelet består av datoer for fæle ulykker. Han begynner å etterforske. Det er også ganske kult og dystert, for i skogbrynene står de nesten ansiktsløse skogmennene og skuer mot Cages vegetarianske nerdesønn mens han sitter og ser på Discovery.

De oppsøker til og med gutten, og gjennom det runde vinduet viser de ham forferdelige helvetes-varsler som kunne vært finansiert av FNs klimapanel. Brennende dyr i Bambi-skogen. Ikke noe særlig for en vegetarianer. Said it was a bad dream. Filmen har også en fantastisk flyulykke og en fantastisk togulykke, og det er ikke tull, for de fleste vet ikke hvor stilige ulykker er på film. Men så blir filmen mer og mer en sutrete Spielberg-dystopi, og det gode scifi-drivet forlater den.

Slutten er ikke morsom, den er ikke rørende, den er ikke logisk og du blir faktisk ganske sur over hvor urettferdig den er. Men Nicolas Cage er en fin, hengslete far og en framlut og alvorlig vigilante-helt. Den skal han ha. Tenk deg at du skal gi samleterning for et fiske-koldtbord som både serverer rekenyrer i Thousand Island, torskehalekomla, fiskepinner og dieselbakt belugakaviar.

Hjernen min er lat. Den vil ha enkel action-underholdning. Øynene syns det er moro med bankende hjerte i trekasse, men den orker egentlig ikke holde rede på hvorfor Elizabeth Swann plutselig var konge og sjørøver-verdenen ble urettferdig belemra med en reggae-gudinne som av alle ting heter Calypso, som jeg alltid har trodd var en bevegelse som feite nordmenn i bermudashorts foretar i utlandet under påvirkning av blått brennevin med solskjerm.

De vil ha en å holde med. En synlig person med fin cv og god utdannelse. Gore Verbinskis tredje film er så lang og forteller så mange gode sketsjer at interessen står i fare for å fisjonere. Alt avhenger av den enkeltes dagsform. Har du tatt vitaminene dine, har du sovet godt ut etter natt til Men hvis du tar deg sjøl i å lure på hva slags ukedag St.

Hans-aften er, da har du tapt. Verbinski ironiserer over amerikansk paranoia og vestlig terrorist-lovgivning og lar skurkene synge i et medrivende slavekor: Det er filmens politiske manifest. Stemningen er mørk og velgjørende da Keira Knightley ror rundt i Singapores brakkvann, og sjørøvere i US-marine-aktige hjelmer ramboer sjøen.

Keira er filmens Pippi, og starten med Sao Feng er fiks og forventningsfull. Det er også overraskende surrealistisk å følge en litt chapliniøs kaptein Sparrow i en alternativ-sartresk Intethet der samværet med seg sjøl er helvete, ikke de andre.

Det er fantastisk når sjørøverne seiler over Verdens Ende og driver mellom isfjellene i det evige ødeland. Veldig mye er bra. Elizabeth Swann må tilbakebringe Sparrow fordi hun forrådte ham, Sparrow skal vel egentlig bare befri seg sjøl, Will Turner skal redde sin skjellskadde svenske pappa, tinnsoldaten skal bringe alle frie røvere til Guantánamo, kaptein Barbossa skal.

Og Tia Dalma skal altså ha havet tilbake, mens Davy Jones bare skal forsøke å holde hjertet sitt bankende, mens Broderskapets fargerike brødre vil diskutere Calypsos fortsatte guddommelighet i noe som likner en håndfast statskirke-diskusjon mellom Ap og KrF. Midt oppi det har Billy og Bettan et slags humanetisk fektebryllup, men får de bryllupsnatt? Alt skvetter friskere enn før.

Sjøslagene flerrer flere trefliser enn en gammeldanslørdag på piggsko sjelden ting. Men det er en form for filmunderholdning som forutsetter at man liker handlinger som beveger seg i episoder og får deg til å føle at filmen begynner fem ganger. Night Shyamalans andre film egentlig fjerde likner ikke så mye på «Den sjette sansen», selv om både Bruce Willis og følsom gutt deltar i et populistisk religions-rituale.

Willis spiller en trist og misfornøyd sikkerhetsvakt som overlever tog-katastrofe og blir kontakta av en handikappa tegneserie-entusiast som mener at mannens frustrasjoner skyldes at han egentlig er en superhelt som ikke vet om det. Nei, dette er ikke gjort med humor. Shyamalan var bortreist da humoren ble oppdaget, og hans forhold til tegneseriehelter gjenspeiler seg i en kloakkdyster åndelighet som er i stand til å tette bronkiene på folk med vanligvis god innlufting.

Den utvandra indieren har bare laga filmer om innshyn i shela shi, og derfor passer han midt i den uformulerte ny-religiøsiteten som en gang om ti år skal erstatte Britney-sektas ekstatiske begeistring for karosserier. Men dum er historien ikke. Det er et velkjent fenomen at noen mennesker føler at alle ulykker rammer nettopp dem, og at andre føler seg usårbare. Shyamalan mytifiserer denne psykologiske forskjellen og gjør den til en del av den overnaturlige naturen som styrer våre liv.

Hvis du er misnøgd med livet ditt, kan det være fordi det var meningen at du skulle bli en helt, men du ga deg aldri sjansen. Han har et urovekkende ansikt som i seg sjøl kan forårsake overtro. Robin Wright spiller hustru så følelsesmessig utmagra at du får lyst til å kjøpe henne en fet banan. Jackson har deprimerende hår og en genialt skeiv rolle. Bruce Willis mangler hår og håp, men han er fremdeles noe av det mest troverdige du ser i amerikansk film. Jeg tar sjansen på at dette er en god film fordi.

Fordi den overformulerer en tidskorrekt åndelighet som like gjerne kan hentes hos Stephen King som hos Thomas Kingo. Fordi den er så kvelende at man føler seg drukna. Fordi den representerer en dristig mystifisering av psykologiske fenomener som ellers mangler definisjoner. Fordi man skal undre seg. Innenfor amerikansk ungdomshumor finnes det en distinkt taper-genre som er ganske sunn.

Adam Sandler er en storvokst komiker fra «Saturday Night Live», og han ser stort sett ut som avkommet etter den forskrekka alliansen mellom en Skeid-spiller og to porsjoner semuljegrøt. I «Billy Madison» spiller han en bassengbomsete rikmannsgutt som må gå hele grunnskolen om igjen for å overta pappas forretning og igrunnen koser seg der. Hvis jeg skriver at jeg likte en film som dette, kommer far min tilbake fra evigheten og forlanger sædcellene sine etter-kansellert. Derfor sier jeg heller: Man venner seg veldig til Sandler.

Jackson spiller denne actionfilmen om moderne gladiatorer, men den er utrolig dårlig likt. Jeg har ikke sett den. Jeg hadde ikke hørt om den. Filmen kom rett på video i Det er selvsagt ikke tilrådelig å gi så mange lystige øyne fem til en film som mest av alt likner på det harrybroltet som vi lo av da videoen kom i Men penger er veltalende, og «S.

Dessuten melder filmen seg som «Terminator 3» på den gammeldagse actionsjangeren der ballett er bannlyst. På dette settet jobber ingen fisefine software-nerder.

Bare de fra Jern og Metall. Kineseren Woo innførte nurejev-spranga i actionfilmen, og nå tar de gode gamle cowboyene tilbake området sitt. Det er selvsagt ikke tilrådelig å godta en så videoslitt kamerathandling som denne. Colin Farrell spiller en så ærlig feltpurk at han blir uvenner med bestebøddien gjett hva som siden skal skje. Han blir dømt til pinlig lagerarbeid av den kleine mellomlederen i dress. Men så kommer Mannen med macho-mystikken, Samuel L.

Jackson, tilbake til avdelingen, og han setter sammen et drømmeteam av ulydige helter. Ei latinodame med slyngplantelugg og parodisk forspillblikk. Filmen tar en kort og kjedelig drikkepause før tungtrafikken dundrer inn. Siden den ble laget etter Irak, er skurken en Vogue-sleip franskmann med supermodell-skjegg og nymåne-kjeve. Tråkk på camemberten hans! Politibilenes gatedisko blinker hysterisk. Heit soundtrackmusikk drenerer adrenalinet.

Håndholdt hastekamera sveiper rundt som skremt husmor. Guttene er tøffere enn gammelost-misbrukere og gjør rutinerte Murtaugh-ting som actionfolket vil elske. Sånn er det bare. Du syns det er teit, men du elsker den drønnende dunkinga like sikkert som et foster lytter fascinert til mammas hjerteslag. Colin Farrell og Samuel L.

Jackson er dessuten bra sammen. Jackson kommer uskadd fra de mest håpløse replikker fordi han ser så lur ut. Farrell har det gylne milliondollar-blikket. Øyne som svir filmlerreter og får folk til å føle at de er med på noe overstadig viktig. Denne filmen gjorde det godt på videolistene i fortida og er en vulgær ungdomskomedie om en fyr som lurer kameraten til utroskap og filmer det på video for deretter å frakte tapen til kjæresten.

Tom Green spiller Barry Manilow. Meyer var også hovedperson i «Rat race». Handlingen kunne ha fungert. Hackere blir tilkalt for å hjelpe superskurken Travolta med å stjele penger til kamp mot terrorismen.

Travolta er keiseren i en slags nattklubb-kald B-gjengen uten stil eller innhold. Inne i gjengens gutteklubbhytte går Berry rundt med den paddeflate tegnefilmstemmen sin. Dama er visuelt slaps. Det er alltid noe galt med filmer som får mange Oscar-nominasjoner «Hurt locker» var et unntak , og denne er tung i buksa av piss og tårer. Grusomhetene under slaveriet i Amerika var helt sikkert mye verre enn hva et biografisk drama i det hele tatt kan vise, men film og virkelighet er konkurrerende dimensjoner i livet ditt.

Når film er god, forteller den sånn at du får lyst til å tenke og føle videre. Film som har fylt opp den sentimentale småborger-vomma di med sympati før det er gått en halv time, burde vises med bøtte. Steve McQueens biografiske drama bommer på det meste. Filmen er basert på ei bok fra , skrevet av afro-amerikaneren Solomon Northup, som ble en fremtredende motstander av slaveriet i de viktige åra fram mot borgerkrigen.

Det starter med at Northup er en fin mann i New York, en populær felespiller med velkledd kone og to barn. Men han har vært slave, og sleipe tivoli-luringer kidnapper den frie newyorkeren og selger ham til slave-handlere fra sørstatene. Dermed starter en historie som virkelig ikke utmerker seg ved kunstnerisk fingerferdighet, men skildrer tungt og dumt og forutsigbart som om noen hadde laga en musikal uten nevneverdig mye musikk.

En gammel digresjon i reprise: Da Henning Larsen hadde videobutikk kom det inn en stille fyr og spurte om de hadde «Mississippi burning». Nei, den var utlånt. Det gjør de til gagns her. Den ene hvite kjendis-skuespilleren etter den andre paraderer flott inn i handlingen som psykopater fra første rad, og etter at Benedict Cumberbatch har vært nokså snill kristen en stund, viser det seg at også han er fæl fyr. Da dybdepsykoen Paul Dano er småbankt, tar Michael Fassbender kaka med et kaklende, skulende og småblekt overspill som hører hjemme i en tragisk komedie.

Han holder på lenge og er filmens verste tempo-drap; men det skal skje såpass mye voldtekt og tortur på hans gård at regissøren nesten slår seg til der. På den bomullsfarmen treffer vi også filmens eneste hvite kvinne: Hun er nådeløst ond og sadistisk akkurat som mannen.

Og slik alle de andre mennene er, unntatt Brad Pitt som kommer streifende inn i soga med et håndverker-hår som får ham til å likne fugleskremselet fra Oz. Pitt lekser opp politiske sannheter for Fassbender.

Han er filmens Marie Simonsen. Tarantinos «Django unchained» ble en sterk film om slaveriet, for den var en action-komedie og skapte en avstand til rollene som gjorde at vi kunne føle for dem. Folka i denne filmen kliner seg innpå deg med en ubehagelig selvmedlidenhet. Film er ikke virkelighet. Det blir ikke god film av at rollene på lerretet føler dobbelt så mye som deg. Hvis man skal karikere og eksotisere despoter, skal man gjøre det i en nennsom avstandsform, ikke som løgnasen Hitler i «Der Untergang», med scener som i ettertid er blitt Youtube-hits.

I en scene i «12 år som slave» kommer en god kvinne og gir den opphengte Solomon vann fra en klut, omtrent som Jesus på korset. Det er fingeren i halsen. For den som venter noe mer enn langvarig og sammenhengende medlidenhet, er slavefilmen utålelig kjedelig. Chiwetel Eijofor har fått ingen ting annet å spille på enn lidelse, så i mer enn to timer ser han ut som en gråtemaske fra Thalias templer. Hollywood er kynismens høyborg på jord. Der teller de tårer med kassa-apparat.

Denne filmen er behørig kommersielt laga, som et tablå-basert, oppramsende småborger-runk. Noen intense minutter, og så rett i toalettet. Det er bra finans, men dårlig film. Den andre Lara Croft-filmen er blitt slik den burde: En hastig og fantasifull Indiana Jones-historie, mest lik «Raiders of the lost ark». Den høytidelige bambifiseringa av Jolies jålete kroppsjovialitet er tonet ned til fordel for khaki-romantikk.

Dermed får filmen frihet til handling. Fra starten ser det ikke så bra ut. Lady Croft kjører sjøscooter og er kledd som ei aksjonærdatter fra Bærum på Hellesund-ferie, og dermed tilhører hun fienden ganske lenge.

I det engelske slottet sitt sinker hun handlingen ved å flise pinner mot seminerdete tjenere, og det er også litt sånn Mærsjen og Pårsjen-patetisk og uverdig for actionmennesker med venner i den tredje verden. Dette skal ikke være en tur med dronning Sonja. I den første filmen viftet Lara Croft med hele medgiften og oppførte seg som en New Age-bimbo for computerfjortiser.

Nå er det mer folkevett og mer film. Den får fokus da Jolie trekker i sandfarga utfartstøy og begynner å spille med manuskriptet.

Da ser ikke filmen ut som en mislykka rockevideo, og hovedrolså kommer helt i nærheten av det forgremma Harrison Ford-fjeset. Geografiseringa er dessuten upåklagelig.

Starter med det mest sviskete, som er Hellas. Beveger seg til Kina, til Kasakstan og talentfullt utvalgte utendørssteder før handlingen flytter søket etter den fortapte arken til vårt felles opphav i Afrika. Gerard Butler er en 34 år gammel skotte med nordlendingskjegg og bryske fakter.

Uansvarlige manusforfattere skriver inn at han sutrer en masse «hvorfor elsker du meg ikke lenger» og «hvorfor gikk du fra meg, Lara». Leiesoldater sier bare sånt i parodier. Sutringa fjerner vitsen med ham. Ciaran Hinds som skurk likner litt for mye på Tande P til å virke skummel. Det finnes bare to gode historier de siste to tusen åra. Den ene er Kennedy-mordet og den andre er Watergate. På sånne sunne historier kan det ikke bryte ut store sykdommer, og det eneste som egentlig skjemmer «Pelikanrapporten», er en voksende mistanke om at forfatteren har skrevet lengre enn bukseskrittet rekker og skildrer ting han ikke har greie på.

Det gjør ingen ting. Siden historien ble til i Bush-tida, er det selvsagt ikke en president som blir myrdet, for ingen ville ha sørget over ham, men to miljøvennlige dommere. Mannen i det hvite huset er en tomsete olding som bruker det ovale rommet til å leke med hunden sin. I en sånn deflatert verden er kravene til troverdighet lave.

Med Julia Roberts i hovedrollen synker også behovet for høy fart, for hvis filmen hadde skyndtet seg, ville den vært ferdig fortere, og dama hadde reist hjem til Lyle Lovett.

Vi som går rundt og tror på fullt alvor at Gud bare øvet seg da han skapte kvinnen for til slutt å lykkes med Julia Roberts man trenger lang tid på noe som i utgangspunktet bare er et ribbein , nyter hvert sekund hun er i bildet.

Noen ganger likner hun Audrey Hepburn i «Prinsesse på vift». Noen ganger har hun fletter og ser ut som ei hverdagsjente med fett menstruasjonshår.

Så lar hun det røde håret flomme som Vøringsfossen i motlys, og dermed spretter blomstene på Freuds grav sjøl om det er høst, og jeg røper ikke hvorfor. Sam Shepard spiller voksen elsker, og han er nesten den eneste som ville tåle det, ettersom han har Jessica Lange å reise hjem til etterpå.

Dette er en thriller for estetikerne, og de kommer til å kose seg. Når evaluører blir slitne, går de rundt og omtaler filmer som «ujevne». Men Costner-Kutcher-dramaet «The guardian» bølger virkelig opp og ned som en zodiac i høststorm. Kevin Costner er blitt en slags gudfar for bitter-romantiske actiondramaer der han sjøl er så modent mandig at man kan høre gnissinga av strømpebukselår mot stolseter i salen.

Når Costner spiller Kystvakt-svømmer som kaster seg i havet og redder folk med en pust som nisene ville ha misunt ham, da føler du at havet er takknemlig for at han gadd besøke det. Og du føler at det å være mann er vakrere enn TV-fotball. Det er verre med Ashton Kutcher.

Gutten har ikke bare et håpløst oppdrettsfjes. Han spiller film slik Bambi skøytet. Kutcher er enda verre enn dårlig når han skal være brysk brakkegeni som sjekker opp lakonisk Petra på bar.

Da blir fælt bare en firebokstavers underdrivelse. Men så filmer plutselig actionregissøren Davis havet igjen, og da blir til og med Stomperud-humoren tilgitt en liten stund. Man blir sjøsyk av ujevnhet. Folk med følelsesliv vil dessuten ha særlige mageproblemer: De har sett Mandokis «Flaskeposten» og vet hva som kan skje med Costner når han nærmer seg vannet. Denne har jeg ikke sett, men Tina Fey er en vittig skuespiller, så jeg tar sjansen sjøl om komedie-handlingen høres teit ut.

Hun spiller en college-ansatt som driver med opptak, og så dumper hun borti en gutt som kanskje er den sønnen hun ga fra seg for mange år siden. Og da tar dama sjanser. Paul Rudd er også med, og det blir nok bra.

En aldeles storarta fredag med film i alle hjørner og film i alle kott, film som flyr som hybelkaniner langs golvet og film som kikker opp av utslagsvasken. Her er mye å velge i. Noe etter at folk har sittet ute til midnatt og snakket om været. Egentlig snakket folk om været i gamle dager. Det skremmende er at folk snakker mer om været nå enn i gamle dager.

Det er fordi folk snakker mer om alt nå. I morfars tid hendte det at folk var så slitne at de bare orket samtaler med ordet kaffikjele i. Nå orker folk samtaler om bergensertrusselen og varmerekorder. Jogging og turgåelser har ført til for god pust. Hvis du på tross av statsborgerskapet der det stort sett henger fire jeans og en dunjakke skulle tilhøre de som vet navnet på utenlandske skomerker og blir forvirrende opphissa hvis du får se en dyr Merde du Mouton-veske, da bør du ikke se Sofia Coppolas «The bling ring».

Den er en apokalyptisk film om rikdom, og den vil gjøre det samme med begeistringen for dyr stil-stash som «Etegildet» gjorde med matlysten. Handlingen beskriver noe såkalt autentisk. En gjeng overklasseunger i Hollywood brøt seg inn i hjemmene til kjendiser og stjal deres bling, som er en hip hop-betegnelse på glitter og stas. Coppola er en stilsikker og intelligent observatør, og hun har helt tydelig ikke laga filmen for å drite ut noen sjukt oppdratte clueless-unger.

Sjøl om den eneste virkelige satan-skikkelsen i filmen er den rosa mora som hjernevasker jentene sine i en slags halv-okkult new age-versjon av skikk- og bruk-skolen, er det heller ikke foreldrene som slaktes og flås. Dette er en film om at rikdom er synd. Rikdom er øgli som bare fasiken. Idiotene i den nifse sløsinga med deprimerende graps er innbrudds-ofrene. Man fascineres først av at noen late Hollywood-unger skal vise oss hvordan den andre tusendelen bor.

Men nysgjerrigheten forvandles raskt til avsky og vemmelse: Har folk som Orlando Bloom og Megan Fox virkelig så mye dyr dritt?. Lever de i en slags bad taste-orgie, blir de ikke kvalme av den nesten dystopiske oppsamlingen av sinnssykt kostbar småjente-stash? Er dette de folka som vi ser i rørende dramaroller og dikter menneskelige egenskaper inn i? Lever de i patetiske nouveau riche-binger? Bare hjemmet til Paris Hilton er virkelig.

Men de andre tilhører den samme påstanden om estetisk helvete. Hvis alle vegger i byen og alle gatehjørner og kafeer og offentlige bygninger var dekorert med Picasso-bilder, ville Picasso føles plagsom og vulgær.

Hvis Youtube utelukkende besto av søte kattunger og labbene deres, ville søte kattunger være det pinligste du visste om. Hvis alle synger «What does the fox say?

Hvis vi skal tro Coppola: I Hollywood har de rike folka skuffene sine overfylte av grusomme whatdoesthefox-banaliteter. Garderobene og skuffene deres reflekterer den filosofiske selvfølgeligheten at virkelig rikdom er ubrukelig. Man kan ikke fly på førsteklasse hver dag hele livet, man kan ikke tilbringe mer enn tre kvarter på den private tennisbanen, det er grenser for hvor mye champagne man kan drikke uten å dø, en indrefilet er det samme på Helgø og i Sunset Boulevard, og det er grenser for hvor dyr mat det går an å få tak i.

Derfor kjøper rike folk mye overprisa dritt, og livet deres blir sært, stygt og uvirkelig. Du får følelsen av å måtte glo på smykkesamlinga til Fretex satt sammen med en litt tragisk loftsrydding på gamle Eiganes. Dyre ting blir påtrengende ekle når det finnes mye av dem. Det handler «The bling ring» om. Filmen utleverer den kaotiske, barnslige styggheten ved rikdom i mengder og i detaljer.

Den mesker seg i virkelig sjokkerende mengder fjortis-bling som koster formuer og likner Halloween-partier eller bad taste-lek med overdrevne teater-effekter. Coppola bruker mye filmtid på mengdene. I likhet med oss bryr hun seg ikke så veldig om den dumme B-gjengen.

De var rike, og de stjal. Det er egentlig hva overklasse handler om. Filmen starter med at Katie Chang og den Google-kyndige lavlivs-sleperen Israel Broussard starter innbrudd hos kjentfolk som hobby. Filmen følger dem lidenskapsløs fra milliardbrakke til milliardbrakke, og så treffer de Emma Watson og den sære familien hennes. Watson er en ivrig, men ukarismatisk skuespillerinne, men i en udramatisk film som denne virker hun troverdig i stedet for kjedelig. Vi får følge ungene til de omsider blir tatt.

Da oppstår omsider den rå satiren. Så får det heller være greit nok at Kleenex-pakka ligger uåpnet i sofaen. Mosaikk-filmens fremste funksjon er feik. Aksel Hennie er ikke til å kjenne igjen. Han skal være en veik og uvirksom oslogutt med vestkantdialekt og arbeiderpappa — og han ser ut som en konkurstrua frisør fra Øvre Holmegate.

Hennie spiller som Wenche Foss, og han går til og med som Wenche Foss. Det gjør han virkelig bra. Men innholdsløsheten gjør etter hvert den perfekte lille skikkelsen til en mislykka farse-figur. Ane Dahl Torp er tilbakeført til naturen i den grad at hun kommer til å bli freda av burhøne-motstanderne og ikonisert av Mentalhygienisk Samfunn. Det uferdig-røde håret og de blasse øyenbryna får henne til å se nesten ufødt ut.

Hun spiller ei antakelig voksen-autistisk datter av en dominerende far som dør av elektrosjokk, og plutselig står hun for første gang på gata og vet ikke noe.

Som en rødrev-unge ute av dyrehagen. Som en fugl uten grein. Dahl Torp er en fascinerende skikkelse i minst tjue minutter.

Men utviklingshemningene og poeng-fattigdommen rammer henne som støvel mot spurve-egg spurve-egg? De to er overraskelsene. Overraskende er også bildene. Det ligger hvithet over veiene vi kom. Motlys-pasteller, forskjellige Bonytt-feminine kremfarger, halvbeiger, eggeskallshvitt, antikkhvitt.

En nesten himmelsk vakker velstands-by med sentimental ironisk? Pia Tjelta overrasker ikke. Hun spiller offer for en brutal mishandlingsbergenser og skal altfor tydelig representere noe. Tjelta er kvinnen som finner seg i alt fordi ingen vil være alene. Hver eneste scene sier det samme med den samme klynkende stedigheten: Hun er bare sammen med en bergenser fordi hun ikke orker være alene. Hun finner seg bare i det fordi hun ikke orker være alene.

Offer-rollen kulminerer i en smertefull voldtekt-scene som dessverre rammes av plutselig humor: Nei, Odd, ikkje i rompå! Jeg gruer meg til å høre replikken gjentatt i «Nytt på nytt». Den dominerende faren dør fordi dumme Henie har tukla med hovedsikringen. Henie er ute etter penger for enhver pris. Dahl Torp leter etter ny beskyttelse. Filmtittelen er hentet fra en liten bagelrestaurant som heter «Lønsj», og der er to av personene den dagen himmelen plutselig mørkner og du tenker «Nå detter froskene!

Da har den monotone personskildringen og fraværet av synlige poenger allerede fått deg til å føle maur på hjernen. Rundt de tre ferdes halvt interesserte og halvt interessante bifigurer som like gjerne kunne spilt Kaptein Sabeltann-show i Kristiansand, for de fører ikke til at det skjer noe. Som en melding fra stillheten i hodet til en sentimentalt aggresjonshemma akademiker handler filmen om uselvstendighet. Men temaet konstateres i stedet for å utvikles, det resymeres i stedet for å diktes.

Du sitter med verdens tørreste tunge stukket ut av vestkant-Oslos nydeligste sommervindu, og du lengter etter storm langs Hellestø, regn i Vågen, sludd på Tasta og ett eller annet som får kroppen til å føle seg i live.

Folk som har billetter til The Knicks det er som å danse med lyjtestolper og paraplyer i regnet? Jeg vet at jeg var på nippet til å gi «Doom» en sekser, men hør på meg likevel. Dette er The Big Shit. En reelt underholdningsorientert lek med konvensjonene hos den allerede overstadig feira krimforfatteren Raymond Chandler og hans tallrike etterkommere av språklig bloddopa mysterikere. Denne filmen har kapitler som er oppkalt etter Raymond Chandlers romaner, bortsett fra «The simple art of murder», som er en essaysamling.

Han kan ennå sno hele kroppen rundt en setning som om den var ei glatt striptease-stang. Val Kilmer er tilbake iført mer daukjøtt enn den befridde Willy, og han spiller homofil privatdetektiv med en oval snikehumor som er vittigere og mer overflødig enn hvitvinsbalsamico på snudd speilegg. Fantasifulle filmfolk har gjenfødt Corbin «Finger i halsen» Bernsen fra «LA Law», frisert ham ned til centimeterlangt torpedohår og satt ham inn i rollen som årets tøffeste og mest kjøttete næringslivskakse.

Og de har funnet opp det svalesvaie silikonsivbladet Michelle Monaghan med Natalie Woods etterlatte blikk og fått henne til å spille verbalt overlessa kriminalkomedie som om hun har vært hos Dr. Shane Black, manusforfatteren som gjorde store ting som «Dødelig våpen», «Den siste speider», «Den siste actionhelten» og «The long kiss goodnight», regidebuterer med en film som forsøker å være så elegant at den burde ha snubla i sin egen silkeslåbrok.

Men det går utrolig bra. Han gjør narr av teknikken med jeg-forteller dit hen at Downey jr stanser filmen mellom to ruter og tilbyr seg å gå tilbake. Han sier ting som «Ikke vær redde. Jeg så «Ringenes herre» og har ikke tenkt å slutte filmen 17 ganger». Filmstilen er en antikvitetsvits. Damer som er søstre og ellers noen helt annen enn de er, tvilsomme familiekompliasjoner som Ross McDonald kunne ha grått fram, postmodernistisk påklistra nakendamer og nesten pornografisk overlessa pulp-setninger.

Derfor er han i det slimete bursdagshollywoodpartyet der han blir læregutt for detektiven Kilmer og ser den døde dama i tjernet og så skjer alt i god fart og slak nedoverbakke. Mel Gibson er en fantastisk mann. Pene mennesker hater alt han sier og alt han gjør, men i det øyeblikket han viser seg på filmlerretet, oppstår en behagelig fornemmelse av anspent åttitalls-andakt.

Men han fyller godt opp. Pavens eneste tungsindige australier er med i nesten alle scenene, og de andre burde vært utelatt. Han har et steinansikt som kunne vært gravert i granitt med eggen av egen sorg og saknad. Han spiller politimann som elsker den voksne dattera si så mye at vi skjønner at hun skal dø, og det skjer med fars-smerter som kan vri tarmer. Regissøren Martin Campbell regissert altfor mange snakkescener med den tunge siden av handa si, og i en slags stilistisk botsøvelse skvetter noen av actionscenene fram som plutselig bebispy.

Filmen forsøker å unnvike sin egen stuevandrings-identitet ved monster-klipping — bevegelser er frarøvet viktige deler av sitt newtoniske fundament, og det finnes ikke synlig tid mellom handlingen og resultatet. Det kan av og til se ut som om en underbetalt bulgarsk regiassistent har vært på ferde.

Blandingen av følelsesmessig betent etterforskning og behovet for akuttvold er filmens forbannelse. Gibson forsøker å finne ut av hvem som forårsaket datteras død og hvorfor hun var sjuk. Derfor må den deprimerte mannen oppsøke en del ressurs-folk på den moderniserte Poirot-måten, noe som i sin tur betyr at han og regissøren beveger seg på tynnslitt parkett.

Det ser alltid ut som trend-spøk når konspiratoriske korpie-dresser sitter i nyfunkis-slott og er kyniske sammen. Homer Simpson kunne ha vært med. Den korrupte næringslivsgubben er blitt en like forslitt thriller-kødd som narkoselgeren. Fra nå av er det bare geniene som kan avsløre næringslivsfolk uten å bli ledd av. Filmen følelsesgrunnlag er solid. Gibson mister dattera si så grusomt at han til og med nekter å snakke med pressen på vei ut. Vi skjønner at han må være en arrogant galning, men vi vet hva han kommer til å gjøre, så vi liker ham for det.

Han tar gull på femmila. Det finnes fremdeles to marginaliserte fyrer som ved sin overraskende tosomhet bekrefter det vi alle vet inni oss: Egentlig er du en tulling. Film nummer to er OK, og igjen har jeg følelsen av å se inn i ei sekt som jeg egentlig er medlem av og en sykdom som jeg faktisk har. Nå skal jeg ta en «allerede de gamle egyptere»-åpning.

For tjue år siden laget de ufine Farrelly-brødrene en komedie som ikke skulle kunne gjentas. Hver scene var en forskrekkelse. Nå har de gjort det likevel, og «Dumb and dumber To» virker like smertefullt avslørende som den første.

Jeg har kommet til at det skyldes en tidligere ukjent form for psykologi: Vi vet alle at vi egentlig er dumme. Vi har bare fortrengt det. Da jeg hadde sett filmen ferdig, og egentlig var totalt utslitt av pinlige stigmatiseringer, oppdaget jeg den første bi-effekten. Da jeg kom ned på toalettet, tenkte jeg: Harry og Lloyd er ikoner for en plagsom og pinlig todelthet.

Det at vi føler oss kule og verdsatte og smarte er en sosial funksjon. Hvis egenskapene våre bifalles av en referansegruppe, vil du og jeg og Anundsen godta at vi likevel ikke er så dumme som vi føler oss. Vi er fortsatt like dumme, men dumheten oppleves som vellykka fordi noen andre sa at den er kul.

Vi er i gruppe-speilet. Vi setter vår ære i å opprettholde troverdigheten til de som skryter av oss. Det var om dette egentlig sarte selvtillit-systemet at H. Andersen skrev den lille historien om barnet som sa at keiseren var naken. Det gale ved «Keiserens nye klær» var at alle andre oppdaget at barnet hadde rett. Det ville de ikke gjort. De ville ha kalt ungen for et nett-troll.

Harry og Lloyd har gående en tomanns referansegruppe. Det geniale ved filmkonseptet er at vi befinner oss halvveis inni og halvveis utenfor. Synsvinkelen ligger hos de to idiotene, og vi holder med dem. Når Farrelly-brødrene lar dem drite seg ut, skjer det i et rørende alvor som påkaller normal-empati. Men det de tenker og gjør, er nydelig overdrevet og presist poengtert idioti. Begge «Dum og dummere»-filmene later som om de er tullete komedier.

Det er de ikke. Psykologien er like oppsiktsvekkende og banebrytende som Freud var da han påsto at kvinner var så sinte fordi de savna sex. Teorien om at dumhet er en kultur-avhengig tilstand burde føre til omfordeling av verdiene i skoleverket, den burde føre til at trening i gruppe-identitet blir en del av kroppsøvningstimene. Det vi oppfatter som kvalitetsforskjeller, er ofte bare etno- og sosiosentriske illusjoner. Kjem du frå Tynset, trivs du overalt, og det stedet du er født og de folka du har omgitt deg med, vil bestandig være bærere av sin egen form for logikk.

Jeg syns Al Gore er dum. I min verden er han en sosial dyslektiker som leser alle tegn feil. Men han er egentlig bare et annet sted. Han er som Harry og Lloyd. Han bruker erfaring og livsanskuelse som utgangspunkter for resonnementer som alltid vil likne på seg sjøl. Du blir dem du snakker til. Du snakker til de du likner. Kjartan Trana´s fotoblogg - RSSing. Karma slettmeg hot or not Blygebloggen: The Thirteenth Tribe aktuelt rapport Sykdom og helbred - www. Fritid for single bonn - Mann søker kvinne DortmundOk, har vært utro.

MÅ jeg si det til mannen? Hvordan skrive en bok — Vidar H. Andersen flørting tips Snefrids kulturblogg: Autorisert - FotoblikkAndaktsbloggen — Side 3 — Spre det glade budskapet.

Fra himmel til helvete, og delvis tilbake igjen — Martins Kamp g sms dating app Sørhusblogg: Forside Asperger får ikke kjæreste bil Livets bok — Be. Words come easy - sometimes anonyme chattesider april Synnas verden gjennomsnittsvekt på kvinner i norge Stemmer i hodet - paranormal. Night date - Meet black girls dating-world. Ståløreringer MisterBling - MisterBling. Møt ukrainsk kvinne - Russiske kvinner på jakt sveitsisk mann ting å finne på med kjæresten norsk filmomtaler - NFK - Hønefoss filmklubb venner youth centre worcester park Kjartan Trana´s fotoblogg: Hvorfor er noen ufrivillig single i år etter år??

Rampeteguttr xxx homoseksuell gutter

: Rampeteguttr xxx homoseksuell gutter

Rampeteguttr xxx homoseksuell gutter Nuru homo massasje norge erotiske gutter
SEXY HOMO NORSKE GUTTER WEBCAM CHAT PORN Når nettene blir lange er det rett før Halloween, en begivenhet som ikke feires av norske bønder fordi den innebærer bruk av gresskar i stedet for kålrot og heller ikke av foreldre med designfjellstøvler fordi barn får snop med lovlige fargestoffer. Den er intravenøs eller intracerebral. Har du noen gang tenkt den tanken at kristendommen ville vært mer framgangsrik om ikke tilhengerne var så kjedelige? Er det ikke skummelt ellr? OK, vi kan den nå: For en gangs skyld er film-lengde dobbelt motivert: Hva var sannsynligheten for at bølle-briten Jason Statham skulle dukke opp i en god og ukjent, koffeindrevet banditt-action sånn uten videre?
Rampeteguttr xxx homoseksuell gutter Geografiseringa er dessuten upåklagelig. Desto flottere at en av Hakkebakkeskogens nordiske smådyr faktisk har regissert «The imitation game», som er en av de sterkeste film-opplevelsene jeg har hatt på lenge. Velg norsk tale hvis dere kan. Han er fortsatt mitt idol. Han forsøker å finne sønnen som ble bortført av de ville frigjøringsapene, og den delen av historien engasjerer. Dette er en stilig eventyrfilm for ungdom og barnlige voksne, laget av Richard Donner i Fjorårets såkalte funn Jennifer Lawrence spiller med feministisk plakat-ansikt — hun ser alltid såra og stolt ut.
Rampeteguttr xxx homoseksuell gutter Han streifer gjennom handlingen uten merkbare mineskift og avstemmer elegant dd andres galskaper. Emma Stone og Ryan Gosling — det skal være små blomster på sengetøy. Den gode nyheten er at filmen ble regissert av Wayne Kramer, som laget den fantastiske thrilleren «Running scared» og det melankolske dramaet «The cooler». Lawrence maser med kjæresten sin. Historien fjomser folkerikt avgårde som når senile folk forteller om annen verdenskrig, men det er fordi den vil gjøre det sånn. Den baserer seg på en halvfortalt leiemorder-historie uten egentlig framdrift, men spanjolens ledige kaffebar-sjarm og Stallones Armani-bebrilla Aku-Aku-alvor står så overraskende bra til hverandre at filmen blir interessant på samme måte som utstillingsvinduene til Marlboro Classics.